GAFFA møtte Slipknots Clown i Oslo:
– Jeg er han som drar frem indre demoner på bestilling
Med klovnemasken på er han kjent som en av de skumleste mennene i moderne metal, villmannen som har fått mang en journalist til å skjelve i buksene under intervjuer, og som bidrar til at Slipknots konserter er det vanvittige sirkuset de er.
Deres siste studioalbum, «We Are Not Your Kind», gikk til topps på albumlistene i 11 land, og endte opp på 3. plass på VG-lista.
Crahan er det eneste gjenværende originale medlemmet i Slipknot, og er ansvarlig for mye av det visuelle aspektet. Kunst, for ham, er smerte, lidenskap, sinne og frustrasjon manifestert.
Et liv bestående av sinne og smerte
Når GAFFA møter Crahan før Slipknot-konserten i Telenor Arena lørdag ettermiddag, forteller han om et liv som frem til nå har bestått av sinne og smerte på bestilling av andre, uten noe utløp for egne kunstneriske behov. Om mangelen på noen som står ham nær nok til å kunne forstå, og det å ta inn over seg hvem han er og hva han ønsker å skape. Om å sitte igjen med en følelse av å være annerledes og misforstått.
– Men der har du meg, sier han med et svakt skuldertrekk:
– Jeg er han som drar frem indre demoner på bestilling, og som prøver å tilintetgjøre ideen av andres ideer så jeg kan starte noe helt nytt. Det er umulig å være original: Alt er allerede gjort og sagt, men jeg skal bruke de neste månedene på å gjøre mitt aller beste.
For også utenfor bandet driver han med kunst, selv om den ikke alltid når dagens lys eller deles. Hans store drøm er å gjøre ferdig sin egen spillefilm med kjente ansikter og produsenter på laget.
Manuset skriver han selv, han skal selv hyre skuespillere, og også styre kameraet. Dette skal bli hans livsverk.
– Når jeg lager kunst, graver jeg dypt. Jeg har mye smerte som jeg vanligvis skjuler, så jeg lar små aspekter av den sive ut og bli til følelser, farger og temperatur. Kunst har makt til å gjøre folk ekstatiske eller deprimerte.
– Men det virkelige spørsmålet er vel hvorfor jeg valgte denne retningen. Jeg leter mye etter det svaret for tiden. Hvorfor gjør jeg dette? Vi har opplevd noen enorme tap i livet, kona mi og jeg…
Han kaster et varmt blikk bort på kona som sitter ved siden av ham i sofaen og strikker. Der han er en kaotisk kunstnersjel er hun rolig og fattet. Der han gestikulerer og filosoferer er hun stille, med små smil og anerkjennende nikk til det han sier. Det å ha kona med seg på veien er en trøst uten sidestykke for Crahan.
– Hver dag står jeg opp og lurer på hva i helvete jeg driver med i dette bandet, forteller han og rister på hodet med et lite smil.
– Men istedenfor å slåss mot det, prøver jeg å gi det dypere mening med kunsten. Den er både uttrykksform og terapi. Det følger mye anger med denne jobben. Det er mye jeg gikk glipp av fordi jeg er en idiot.
– Et trist kapittel av livet mitt, og et trist sted å være
Når Crahan snakker om sorg og tap, overdriver han ikke. I 2010 ble Paul Gray, et av de originale medlemmene til Slipknot og Crahans beste venn, funnet død på et hotellrom med en overdose morfin i kroppen. Nylig mistet han også sin 22-årige datter til det som skal ha vært en overdose.
– All min tid er fokusert på bandet og familien min. Vi skal straks hjem, og da prøver man å gjøre så mye familieting som mulig; å klippe gresset, male et rom, ta klesvasken, og å tilbringe så mye tid som mulig med de barna jeg har mulighet til å tilbringe tid med. Det er en hard verden, og en vanskelig verden. Slipknot er den lette delen.
Han forteller at det vanskeligste er å komme seg ut av hodet sitt. Å jobbe gjennom sorg og depresjon og å tillate seg å slippe selvkontrollen som han tviholder på for å demme opp for tap. Dette er noe han ønsker å benytte kunsten til, uansett om han blir frustrert på seg selv underveis.
Men når du lager kunst… er du noensinne fornøyd?
– Hmm….
Crahan lener seg fremover og biter seg i leppa mens han tenker etter i flere lange sekunder.
– Jeg har vært det… Vanligvis ikke, men jeg … altså, jeg har vært såpass fornøyd med noe jeg har laget at det fikk meg til å gråte. Jeg har skapt kunst som var så følsom at tårene rant. Det er ren og skjær lykke. Det er det største jeg kan gjøre for meg selv, å få noe som var her inne, til å manifesteres her ute, sier han og dunker seg på brystet.
– Jeg blir irritert på kunstnere som aldri blir fornøyde. Det er frykt for ens egne egenskaper, men kunst og skjønnhet ligger «in the eye of the beholder», så det er kun usikkerhet.
Og så blir det et spørsmål om det å jage perfeksjon egentlig bare er forfengelighet?
– NETTOPP! Herregud, kunst er så fascinerende, utbryter en ivrig Crahan.
Han sier at han føler vi alle prøver å finne ut hvor vi kom fra, hva som skjer når vi blir borte, hvorfor vi er her til å begynne med, og hva det er som foregår mens vi er her:
– Jeg mener at uansett hva som skjer i fremtiden er det ikke mitt problem. Hva som skjedde før jeg var her er ikke mitt problem, og det som skjedde i går er forbi. Man må fokusere på her og nå. Her og nå er alt vi har.