– Vi har vippet pendelen for langt
Wardruna erobrer verden, men det er langt fra det eneste frontmann Einar Selvik tenker på om dagen.
Med lengst forglemte instrumenter, lyder, og språk, har Wardruna gjennom 20 år gjenskapt norsk og nordisk kulturhistorie gjennom musikken sin. Gjennom en nærmest akademisk tilnærming til materialet han jobber med har Erlend Selvik ikke bare trollbundet musikkelskere, men også opparbeidet seg en kunnskap stor nok til å gjesteforelsese på skoler, museer, og andre kulturhistoriske eventer.
Det som lett kunne blitt obskurt og utilgjengelig har Wardruna gjort friskt og spennende, noe som har gjenspeilet seg på lister både nasjonalt og internasjonalt i kjølvannet av deres siste utgivelse Kvitravn som har landet på 1. plass i Østerrike, 2. plass i Belgia og Tyskland og 11. plass her i Norge. På deres femte album inviterer Selvik lytterne med på å utforske gamle instrumenter, natur- og naturvesener, esoterikk og mytologi, eldgamle skikker, og fylgjer – åndedyr.
Men ligge på latsiden det siste året, dét har det ikke vært snakk om for Selvik som har nok av arbeid å henge fingrene i:
– Jeg har ikke merket så mye til denne roen som andre har fått, ler han over Zoom, det nye formatet å møte folk gjennom.
– Det har vært fullt kjør, jeg har vært i en halvannet år lang studiokarantene.
Wardrunas første tre album ble sluppet som en trilogi, og Selvik forteller at Kvitravn fortsetter der disse slapp. Tematikken legger premisset for hvilke lyder som velges, instrumenter som brukes, innpillingssted og hvilken tilstand det spilles inn i.
– Jeg tror nok at jeg dykker litt lenger ned i detaljene på Kvitravn enn på tidligere album, røper Selvik.
– Jeg vil kanskje si at jeg gjør et dypdykk inn i den menneskelige sfæren i større grad både medtanke på vårt forhold til natur, og også hvordan vi har definert oss som mennesker i følge gamle tradisioner. I moderne tid sier vi gjerne at vi har en bevissthet og en kropp, og hvis du er religøs har du også en sjel, mens i den gamle nordiske måten å se på disse tingene var det litt flere lag og er litt mer komplisert å analysere
– Minnet er en del av den pakken man definerer som deg, hjertet er en del, hugen er en del, ånden din – som igjen er knyttet til pusten og har det samme ordet – som er den livgivende kraften og dermed også er en del. I tillegg har man fylgjer som både kan være knyttet til forfedre eller formødre, men som også kan fremstå nærmest som kraftdyr man har foran seg. Disse har igjen masse rare konsepter som at fylgjet ditt går foran deg men det følger deg.
Tilsynelatende absurde konsepter, men nå man begynner å dykke ned i det så finnes det masse logikk der. Og sånn er det med mange av mytene og de ulike relasjonene til guder og gudinner. De er som naturen på en måte. Lite sort-hvitt og det handler alltid om balanse.
Fylgjer er en stor del av albumet, og er sammen med ravnene et gjenvendende tema som dukker opp igjen og igjen. Selvik forteller at ravnen har vært et så essensielt dyr i norsk tradisjon at om vi noensinne har hatt et totem så vil det ha vært ravnen:
– Den har vært den dyriske manifestasjonen av menneskets sinn, tanker og minner, men har også vært budbringeren mellom verdener og tricksteren som kan lure både mennesker og guder. Den har i tillegg vært den som fører de døde over til dødsriket, og har masse sterk symbolikk knyttet til seg.
I albumtittelen knytter Selvik dette til tradisjonen rundt hvite hellige dyr, et annet sterkt symbol og et globalt fenomen som det finnes utallige legender og myter om enten det er ravner, elefanter eller reinsdyr. Ikke bare har de blitt sett på som hellige, og som dyr som vandrer mellom verdener, men hvite dyr representerer ofte en slags fornyelse eller oppvåkning. For Selvik var det å sende den hvite ravnen ut i verden både et symbol for håp, men for også kanskje å så et lite frø.
Sammen med ravnen er et annet av hovedtemaene for Kvitravn natur, og hvordan naturen og menneskene hører uløselig sammen til tross for menneskehetens evige forsøk på å distansere seg til den. Vi hugger ned hele skoger, bygger vegger, asfalterer bakken, utrydder dyre- og planteraser, og deler inn vekster i kategorier som enten “verdige” eller ugress. Vi setter oss selv til herrer og guder over naturen, og tvinger den inn i vår mal formet etter vår egen vilje, og forstår ikke hvorfor ting går galt.
– Det er nok et album som snakker enda tydeligere til oss her og nå, mener han. – Det er ikke en preken, det er det verste jeg vet, men jeg prøver kanskje mer å forsiktig promotere nyttigheten i å ha en mer animistisk tilnærming til verden: tanken om at naturen er hellig. Det trenger ikke å være hverken en religiøs eller spirituell ting, det er en holdning.
Men, forteller Selvik, dette er overhodet ikke et nytt fenomen. Dette har menneskeheten gjort siden tidenes morgen, men det er først nå det har pågått lenge nok, og blitt ekstremt nok, til at vi ser de overveldende konsekvensene av våre handlinger.
– Jeg tror at ting begynte å gå skeis for verden i det øyeblikket vi tok helligheten ut av naturen og plasserte den oppe i skyene eller andre steder, og separerte oss fra den. Jeg tror at dette skjedde for mange tusen år siden som en naturlig mekanisme… I tidlige tider hadde man jo ikke akkurat et romantisk forhold til naturen, det har handlet om å kjempe mot den og å gjøre alt man kan for å kontrollere den. Den trangen har rett og slett gått for langt. Vi har vippet pendelen for langt.
Men behovet for nærhet til naturen ligger dypt i mennesket, noe man så så fort pandemien fikk fotfeste og restriksjonene begrenset vår bevegelsesmulighet. Folk flyktet til marka, til hytter, til fjorder og til fjells, for i det hele tatt å klare å puste og tenke. Selvik tror dette for mange vil representere en varig endring mens det for de fleste nok dessverre vil være en midlertidig oppvåkning før byene våkner og menneskene blir numne igjen.
Ravnen har vært den dyriske manifestasjonen av menneskets sinn, tanker og minner
En annen effekt av den moderne tiden, av pandemier og av kaos er en enorm oppblussing av interessen rundt norrøn livsstil, verdier, kunst, tradisjon og historie. Når det er vanskelig å se utover of fremover, søker mange innover og bakover for å finne en forankring og en tilhørighet.
Selvik minner om at vi her i nord fikk beholde våre egne tradisjoner og verdier i nesten tusen år lenger enn resten av Europa fikk:
– Våre norrøne tradisjoner ligger nærmere oss i tid, og når vi vet hvor mange likheter det er mellom førkristne tradisjoner og kulturer så fungerer den nærmest som en slags gateway til også andres egne opphavelige tradisjon, for det er jo ikke sånn at det bare er folk med norrøne røtter som har denne interessen. Og så er det jo mange som er oppttatt av disse macho-greiene, og det krigerske.., vikingene hersket jo sin egen tid på mange måter så at dét er fascinerende for mange forstår jeg godt, men jeg tror faktisk det handler om noe dypere for de fleste.
Den enorme økningen i interesse rundt denne tiden gjenspeiles både i media i form av TV-serier som Vikings og The Last Kingdom, flertallige filmer som både er sluppet og som produseres i dette øyeblikk, og i tv-spill som Gods of War og det aktuellet Assassins Creed: Valhalla.
I den nye digitale musikkhverdagen er nettopp TV-serier og -spill både en inngangsdør til underholdningsbransjen samt en dør ut til verden for musikere. Gamingindustrien har tatt over som den største ungdomskulturen, og definerer mote, musikk, kultur og underholdning for millioner av mennesker over hele verden i en pakke som tilfredsstiller den moderne digitalt trenede oppfattelsen til mennesket i 2020. Flere store spillselskaper teamer opp med kjente og ukjente artister for å skape lydteppet i spill, skuespillere låner bort ansikt og stemmer til karakterene i spillet, og hype bygges gjennom samarbeid på tvers av kunstformer, plattformer og sjangre.
Selvik har selv merket at musikk i spill er en større prioritet enn det tidligere var, blant annet gjennom en økning i forespørsler han som regel har takket nei til:
– Altså, man merker at man fortsatt ikke er en prioritet, hverken i pengene de ville betale eller i det hele tatt. Jeg er veldig glad jeg bare har sittet rolig i båten og ventet så lenge som jeg har gjort. Jeg tenker at det er mye bedre å gjøre ting som passer til våre premisser enn å bare hoppe på et hype-tog fordi bransjen har lyst til å tjene penger på deg. Det er stor forskjell på fast cash og å bygge en lang karriere. Jeg har alltid vært veldig bevisst på å ikke kompromisse på kunst og på de tingene som faktisk betyr noe
Men TV-serien Vikings, som nylig ble avsluttet, og det relativt nye TV-spillet Assassins Creed: Valhalla slapp gjennom nåløyet. Deres streben etter å gjøre spillet så autentisk som mulig – med spillbarhet og underholdning ivaretatt – gjorde prosjektet spennende og seriøst nok til at Selvik med glede teamet opp med spillmakerne i Ubisoft.
– Jeg har ikke spillt det enda da, humrer han. – Jeg har spillet, men har ikke hatt tid til å spille det, av naturlige årsaker. Men noe av det jeg likte med det da jeg fikk forespørselen, var at det var veldig ambisiøst både i forhold til hvordan de ville flette inn alt de kunne av historiske fakta og… Assassins Creed er jo en blanding av fiksjon og fakta, og den moderne tanken om hva vikingtiden var kombinert med hva det faktisk var. Og så må det jo alltid være gi og ta for at det skal fenge et moderne publikum. Men jeg syntes at visjonen deres var bra både for spillet men óg for musikken. Bare det at jeg fikk lov til å gi stemme til skaldetradisjonen og den muntlige tradisjonen som i stor grad var hjertet av den norrøne tradisjonen var viktig for det er en ting som veldig ofte blir glemt når man lager en fortolkning av tiden. Så å få være med på å bidra til det, det var stas.
Wardruna har ikke bare vært en kilde til kunnskap og underholdning for tilhørerne, men også en ordentlig kunnskapsreise for Selvik selv. Han forteller at han ikke er det samme mennesket nå, som han var da han startet denne reisen.
At jeg fikk lov til å gi stemme til skaldetradisjonen og den muntlige tradisjonen som i stor grad var hjertet av den norrøne tradisjonen, var viktig
– Både når det gjelder musikken og tematikken går jeg veldig inn i det med hele meg når jeg gjør disse dypdykkene og det er klart at på mange måter føles det nesten som at hver av låtene er en initsiering inn i en eller annen kunnskap. Selv om det er ting jeg har visst om og lest masse om og studert i mange år så er det noe med det at for meg handler ikke dette om å kopiere musik fra en spesifikk tidsalder. Prossessen handler mer om hva det betyr, og hvordan, og hva har det å si for oss her og nå? Hva kan vi lære av det? Da er det en prossess hvor man faktisk må eie den kunnskapen for å kunne formidle den inn i noe nytt. Det handler om å lage noe nytt av noe gammelt heller enn å prøve å kopiere det som var.
Det er en suksessformel som har gjenspeilet seg på salgslister både nasjonalt og internasjonalt de siste ukene. Albumet, deres femte i rekken, har solgt seg inn til 1. plass i Østerrike, 2. plass i Belgia og Tyskland og 11. plass her i Norge.
– Dette har menneskeheten gjort siden tidenes morgen, men det er først nå det har pågått lenge nok, og blitt ekstremt nok, til at vi ser de overveldende konsekvensene av våre handlinger, fortsetter Selvik. – Vi har vippet pendelen for langt.
Behovet for nærhet til naturen ligger dypt i mennesket, noe man så så fort pandemien fikk fotfeste og restriksjonene begrenset vår bevegelsesmulighet. Folk flyktet til marka, til hytter, til fjorder og til fjells, for i det hele tatt å klare å puste og tenke. Naturen ble igjen viktig. Selvik tror dette vil bli en varig endring hos noen, men dessverre midlertidig hos de fleste